Noen mennesker tapper meg for energi. Suger kreftene ut av meg. Andre fungerer som en ladestasjon og sender meg videre med et sprekkeferdig batteri. Du føler at du kan gå til verdens ende uten påfyll. (El-bil-eiere kan bare være misunnelige på rekkevidden!)

Mange av mine møter med norske bønder har etterlatt meg i en slik tilstand.

Landbruk er også high tech

Hvordan forklarer jeg denne energioverføringen? Det kan høres ut som en klisjé, men det er noe med dette jordnære. Begge beina planta godt i bakken. På lag med naturen. Møkk under støvla og never som vitner om at de ikke bare pusler på tastaturet, sjøl om bonden også må beherske denne delen av virkeligheten.

Presisjonslandbruket krever at du er oppegående både på PC og smarttelefon og at du ikke får fobi når du ser knapper og spaker. Førerhuset på en moderne traktor minner jo mest om en cockpit på et fly!

Bøyer meg i hatten

Som bonde må du være litt rørlegger, litt elektriker, litt snekker og oppå det hele en habil økonom for å få butikken til å gå rundt. Du må også være skrivefør når søknader skal sendes inn.

Jeg tror det er denne allsidigheten og all kunnskapen hos bonden jeg beundrer med nesa ned i grusen. Jeg bøyer meg i hatten!

Ikke vekk en sovende bjørn

Bønder lar seg heller ikke vippe så lett av pinnen. Til tross for at vi har hatt en haug med Listhaug-landbruksministre de siste åra og en landbrukspolitikk som ikke alltid er like forutsigbar, beholder bonden roen og krummer nakken og fortsetter med å produsere mat til det norske folk.

Men bønder er ikke bare snille lam som lar seg lede til slaktebenken. Blir det for gæli, veit de å si fra. Litt mer sindige enn sine kolleger ved Middelhavet riktignok, men når en bonde setter seg på traktoren fra Bodø med kurs for Stortinget, bør politikerne lytte og reagere.

Jeg liker denne halsstarrigheten. Ikke ta meg for gitt!

Bønder i by’n

Når VIF-klanen roper at de hater bønda, så skal vi ikke ta det så tungt. De sitter i glasshus.

Vi er alle bønder! Bedriver vi bare litt enkel amatør-slektsforskning, skal vi ikke mange ledd bakover før vi støter på en bonde. Det tror jeg hytteeierne på Hafjell glemmer når de gjerder inn hyttene sine i frykt for at sauen skal bæsje på dørstokken deres.

Men bunad skal dem ha. Helst fra Øst-Telemark, for den er så fin! Noen ganger kan det være greit å stikke finger´n i jorda for å kjenne hvor en kommer fra!

Litt ærbødighet, om jeg må be!

Aller mest respekterer jeg bonden fordi han hver dag gir meg mat på bordet. Vi tar det som en selvfølge når vi grabber etter mjølka i kjøleskapet tidlig om morran eller romsterer rundt i kjøledisken i butikken etter lørdagsbiffen.

Pandemien burde ha gitt oss en liten påminning om at sjølforsyning ikke er så dumt.

Hva gjør vi den dagen utlandet skrur igjen kornkrana? Da kan vi angre på at vi bygde ned landbruksjorda som forfedrene våre opparbeida etter først å ha rydda skog og brutt opp røtter. Litt ydmykhet synes jeg vi skal vise de sliterne!

Mager jul

Hvordan hadde jula blitt uten den norske bonden? Ingen ribbe eller pinnekjøtt julaften. Ingen multekrem uten fløte. Ingen kalkun nyttårsaften. Ikke no´ julenek til småfuglene heller.

Vi kan også skjenke fiskeren en vennlig tanke som gir oss lutefisken, når vi først er i siget.

Tid til ettertanke

Jeg kunne selvfølgelig gjort lista over bondens bidrag til å fylle batteriene mine enda lenger. Men historien om bonden og blondina skal jeg skrive om seinere.

Jeg håper at du gjør som meg. At også du en stille stund, gjerne i den søte førjulstida, setter deg ned og tenker over:

Hva skal jeg gjøre uten bonden?