Bonden lever ikke av luft og løfter, Sandra!

Det spiller ingen rolle hva regjeringa ønsker seg av landbruksprodukter så lenge viljen til å betale ikke er tilstede. Det er på tide å ta konsekvensene på alvor. Framtidens mat vil aldri komme fra nedlagte bruk, Sandra Borch.

Dato: 21. februar 2022

Tekst: Mariann Tveter

Torbjørn Tandberg

-Det er så lite som skal til for å snu den negative trenden, forteller Martin Ruud Rehder på telefon fra Tynset. Mjølkebonden, som er 29 år, kunne vært en solskinnshistorie for det regjeringa ønsker seg. Men da må mat- og landbruksminister Sandra Borch kjenne sin besøkelsestid.

Den positive unggutten omsetter mjølk og kjøtt for fire millioner kroner årlig. I løpet av ti år har han investert 10 millioner kroner for å produsere trygg mat til Norges befolkning.

Selv om Martin visste at han ikke kom til å bli millionær av å bli bonde, kan ikke 271 000 kroner i skattbar inntekt forsvare timene han bruker på å produsere livsviktige næringsmidler til deg og meg. 

-Jeg ønsker meg bare en lønn jeg kan leve av, samtidig som jeg har råd til å investere og vedlikeholde gardsdrifta, avslutter Martin. Kan en økning til Martin til ni kroner liter’n for mjølka og 70 kroner kilo’n for kjøttet være nok til å sikre mat på bordet til folk i dag og generasjoner som kommer etter oss? 

Forgubbing i landbruket

Familiedrevne, ikke altfor store gjennomsnittsbruk, står øverst på regjeringens ønskeliste. Da er det på tide å minne om at gjennomsnittsalderen på den norske bonden er 55 år. Mulig at ønskekonsertens dager er forbi. Sannheten er at det er knapt med tid av veien om regjeringen skal redde stumpene.

Bare de siste 20 årene har over 15 000 melkebruk blitt nedlagt. I dag er det bare Martin og 7 499 andre melkeprodusenter som kan dekke behovet av melk, smør, fløte og rømme til 5,7 millioner nordmenn.

Blått lys for norsk mjølkeproduksjon?

Om halvparten av dagens mjølkeprodusenter lider samme skjebne som Martin, kan norsk mjølkeproduksjon være historie innen fem år. Nettopp fordi ett av kravene til mjølkekebøndene er at de innen 2034 må investere i løsdriftsfjøs. Prislappen for dette ligger mellom 18 og 23 milliarder kroner.

Men følger det med penger til kravet?

Eller er det bonden, som knapt kan leve av sin egen produksjon, som skal ta regninga? Med tanke på bondens gjennomsnittsalder kan alle forstå at den risikoen investeringen medfører er det ingen som vil ta. På Vestlandet er det allerede 700 mjølkeprodusenter som befinner seg i denne situasjonen.

De sitter på gjerdet og teller på knappene. 

TINE-direktørene tror de er gull verd

Ringvirkningene av nedlagte gårdsbruk er det ingen som snakker om. Heller ikke hva kua skaper av verdier fra bonde til bord. Bare for å nevne noe skaper mjølka verdier for bonden, tankbilsjåføren, meieriet, dagligvarekjeder og for ikke å glemme: ernæring til verdens fineste maskineri, mennesket.

Til og med ledelsen i TINE begynner å forstå at det er bondens verdiskaping som betaler lønna deres. Derfor har de besluttet at inntekten til konsernledelsen ikke lenger skal vises i regnskapet. Argumentet for å skjule tallene er at det finnes så mange kloke hoder i TINE som andre bedrifter gjerne vil slå kloa i.

Det må i så fall være bedrifter som har planer om å rasjonalisere bort hele næringa si ved å skjære av den greina de sjøl sitter på da. Sannheten er vel at det begynner å bli ubehagelig langt mellom lederlønningene i det bondeeide selskapet og bøndene som skaper verdiene.

Det var en gang…

Konsekvensene står i kø. Desto flere melkebønder som legger ned drifta, desto flere virksomheter kommer til å forsvinne i dragsuget.

På Hamar er verdens ledende genetikkmiljø lokalisert. Basert på bondens møysommelige innsats helt fra 1970-tallet kan Geno i dag eksportere 10 000 strå med norsk oksesæd hver eneste uke.

Den norske kua, som i snart 50 år er avlet fram på fruktbarhet og helse, er en ettertraktet vare i over 30 land. Men uten den norske bonden blir dette fantastiske eventyret nok en bekreftelse på at verdiskapningen til bonden blir tatt for gitt. Snipp, snapp snute…

Vi blir ikke mette av prat

Du og jeg må forstå at Norge er ett av de landene i verden med lavest sjølforsyning av landbruksprodukter til egen befolkning.

Stortinget, som har ansvaret for matsikkerheten til egen befolkning, kan i en krisesituasjon bare sikre 35 prosent av oss mat på bordet.

Men når viljen til å investere i den norske bonden er totalt fraværende, kan heller ikke mat- og landbruksminister Sandra Borch forvente å få ønskene sine oppfylt sjøl om intensjonene er aldri så gode.

Du kan jo starte med å snakke med din partikollega finansministeren og be ham løsne litt på pengesekken, Sandra. Det er så stille fra den kanten om dagen. Hvor er latteren og løftene dine fra før valget Vedum?

Det kommer nemlig aldri til å komme mat fra nedlagte fjøs av luft og løfter! 

© Copyright Heimkunnskap

-Det er så lite som skal til for å snu den negative trenden, forteller Martin Ruud Rehder på telefon fra Tynset. Mjølkebonden, som er 29 år, kunne vært en solskinnshistorie for det regjeringa ønsker seg. Men da må mat- og landbruksminister Sandra Borch kjenne sin besøkelsestid.

Den positive unggutten omsetter mjølk og kjøtt for fire millioner kroner årlig. I løpet av ti år har han investert 10 millioner kroner for å produsere trygg mat til Norges befolkning.

Selv om Martin visste at han ikke kom til å bli millionær av å bli bonde, kan ikke 271 000 kroner i skattbar inntekt forsvare timene han bruker på å produsere livsviktige næringsmidler til deg og meg. 

-Jeg ønsker meg bare en lønn jeg kan leve av, samtidig som jeg har råd til å investere og vedlikeholde gardsdrifta, avslutter Martin. Kan en økning til Martin til ni kroner liter’n for mjølka og 70 kroner kilo’n for kjøttet være nok til å sikre mat på bordet til folk i dag og generasjoner som kommer etter oss? 

Forgubbing i landbruket

Familiedrevne, ikke altfor store gjennomsnittsbruk, står øverst på regjeringens ønskeliste. Da er det på tide å minne om at gjennomsnittsalderen på den norske bonden er 55 år. Mulig at ønskekonsertens dager er forbi. Sannheten er at det er knapt med tid av veien om regjeringen skal redde stumpene.

Bare de siste 20 årene har over 15 000 melkebruk blitt nedlagt. I dag er det bare Martin og 7 499 andre melkeprodusenter som kan dekke behovet av melk, smør, fløte og rømme til 5,7 millioner nordmenn.

Blått lys for norsk mjølkeproduksjon?

Om halvparten av dagens mjølkeprodusenter lider samme skjebne som Martin, kan norsk mjølkeproduksjon være historie innen fem år. Nettopp fordi ett av kravene til mjølkekebøndene er at de innen 2034 må investere i løsdriftsfjøs. Prislappen for dette ligger mellom 18 og 23 milliarder kroner.

Men følger det med penger til kravet?

Eller er det bonden, som knapt kan leve av sin egen produksjon, som skal ta regninga? Med tanke på bondens gjennomsnittsalder kan alle forstå at den risikoen investeringen medfører er det ingen som vil ta. På Vestlandet er det allerede 700 mjølkeprodusenter som befinner seg i denne situasjonen.

De sitter på gjerdet og teller på knappene. 

TINE-direktørene tror de er gull verd

Ringvirkningene av nedlagte gårdsbruk er det ingen som snakker om. Heller ikke hva kua skaper av verdier fra bonde til bord. Bare for å nevne noe skaper mjølka verdier for bonden, tankbilsjåføren, meieriet, dagligvarekjeder og for ikke å glemme: ernæring til verdens fineste maskineri, mennesket.

Til og med ledelsen i TINE begynner å forstå at det er bondens verdiskaping som betaler lønna deres. Derfor har de besluttet at inntekten til konsernledelsen ikke lenger skal vises i regnskapet. Argumentet for å skjule tallene er at det finnes så mange kloke hoder i TINE som andre bedrifter gjerne vil slå kloa i.

Det må i så fall være bedrifter som har planer om å rasjonalisere bort hele næringa si ved å skjære av den greina de sjøl sitter på da. Sannheten er vel at det begynner å bli ubehagelig langt mellom lederlønningene i det bondeeide selskapet og bøndene som skaper verdiene.

Det var en gang…

Konsekvensene står i kø. Desto flere melkebønder som legger ned drifta, desto flere virksomheter kommer til å forsvinne i dragsuget.

På Hamar er verdens ledende genetikkmiljø lokalisert. Basert på bondens møysommelige innsats helt fra 1970-tallet kan Geno i dag eksportere 10 000 strå med norsk oksesæd hver eneste uke.

Den norske kua, som i snart 50 år er avlet fram på fruktbarhet og helse, er en ettertraktet vare i over 30 land. Men uten den norske bonden blir dette fantastiske eventyret nok en bekreftelse på at verdiskapningen til bonden blir tatt for gitt. Snipp, snapp snute…

Vi blir ikke mette av prat

Du og jeg må forstå at Norge er ett av de landene i verden med lavest sjølforsyning av landbruksprodukter til egen befolkning.

Stortinget, som har ansvaret for matsikkerheten til egen befolkning, kan i en krisesituasjon bare sikre 35 prosent av oss mat på bordet.

Men når viljen til å investere i den norske bonden er totalt fraværende, kan heller ikke mat- og landbruksminister Sandra Borch forvente å få ønskene sine oppfylt sjøl om intensjonene er aldri så gode.

Du kan jo starte med å snakke med din partikollega finansministeren og be ham løsne litt på pengesekken, Sandra. Det er så stille fra den kanten om dagen. Hvor er latteren og løftene dine fra før valget Vedum?

Det kommer nemlig aldri til å komme mat fra nedlagte fjøs av luft og løfter! 

© Copyright Heimkunnskap

Få Takk for Maten! rett i innboksen mandag kl. 9

Ukas innhold

Ukas råvarer

Ukas norske råvarer i sesong

Les mer
Ukas spørsmål

Coop svarer på ukas spørsmål!

Les mer
34k følgere

Uventet resultat!

Les mer