Til forskjell fra andre drøvtyggere kan ikke hjort fraktes levende med vanlig dyretransport til slakteriet. Konsekvensen av transporten kan bli «stressa kjøtt» som påvirker mørheten.

Derfor må hjorten avlives på garden før den fraktes til slakteriet. Regelverket sier også at hjorten må være på slakteriet innen to timer etter slakting. Det betyr at Liv Helen har styggen i hælene for å rekke nærmeste slakteri før tidsfristen løper ut.

For å komme ut av denne tidsklemma leker Liv Helen med tanken om et eget slakteri. Men i stedet for å stå og skjære ned hjortekjøttet sjøl, ønsker den travle dama aller helst å bruke tida si på å videreforedle kjøttet til smakfulle produkter for oss forbrukere. 

License til kill

På Søre Hågå gard har Liv Helen 100 hjort gående på rundt 350 mål med innmarksbeite. Læringskurven har vært bratt for alenemora med tvillinger som ved siden av fulltidsstudier også har en 40 prosent lærerstilling i bygda.

Da hun overtok hjortefarmen etter faren sin i 2017, tok hun kurs i å avlive hjort i eget hegn. Mattilsynet krever at hun har kompetansebeviset etter gjennomført kurs og praktisk læring. 

Slakteri i fjøset?

Selv om Mattilsynet definerer oppdrettshjort i samme kategori som andre husdyr, er regelverket når det gjelder slakting ulikt.

De krever full desinfisering av slakteri både før og etter slakt av oppdrettshjort. Denne kostnaden må bonden ta sjøl. Dette er en annen grunn til at Liv Helen vurderer om hun skal investere i et eget slakteri.

Fjøset på garden er stort nok til det, men det er kapitalkrevende. Igjen må hun tenke på om hun vil bruke tida si på å partere hjortekjøtt i framtiden, eller om det er foredling av kjøttet hun har mest lyst til å drive med. 

Hjortekjøttet går som varmt hvetebrød

Liv Helen, som i dag selger kjøttet rett fra garden, har opparbeidet seg en fast kundekrets. Hyttefolket på Gålå er noen av dem. De vil ha kortreist mat som er produsert av lokale råvarer.

Hjortekjøttet er populært. Det er ikke bare kjøttet som er lokalt. Ved siden av gras og lauv fra beite får hjorten også spesialtilpasset fôr.

Fôret er nøye sammensatt av karbohydrater, proteiner, fett, vitaminer og mineraler og produseres på den lokale mølla.  Vinstra Bruk, mølla som i dag drives av fjerde generasjon, benytter fôrkorn fra lokale bønder.

Dyra til Liv Helen, som går ute både sommer og vinter, får derfor nok energi og fett om vinteren og har god råmjølkskvalitet når kalvene kommer på forsommeren.

Spiser av lasset til dagligvarekjedene

Lokalprodusert mat rett fra bonden, Bondens marked og Reko-ringer blir heiet fram av norske myndigheter.

Det er et marked i vekst. For hvert år stjeler dette markedet et bittelite stykke av kaka, som dagligvarekjedene eier.

Dagligvarebransjen har basert hele virksomheten sin på volum og pris  – og ikke hva Norge er skapt for å produsere av kvalitet fra små og store bruk. Både kjøpekraften og viljen er til stede hos den norske forbrukeren til å kjøpe mer lokalprodusert mat.

Flere og flere av oss vil vite hvor maten vår kommer fra. 

Papirmølla maler langsomt

Liv Helen, som teller på knappene om hun skal etablere eget slakteri, opplever til tider et uoversiktelig, tungrodd og tidkrevende regelverk hos myndighetene.

Det kan rett og slett bli for vanskelig å stå alene med alle prosessene. Liv Helen produserer mat til Norges befolkning, hun bidrar til levende distrikter med arbeidsplasser i bygda og hun skaper fellesgoder med et åpent kulturlandskap. 

Det enkle er ofte det beste

Kan vi ikke forsøke å legge til rette for at Liv Helen kan bruke tida si på verdiskapning ved å videreforedle hjortekjøttet sitt? Det må bli slutt på at myndighetene på den ene sida oppfordrer til nisjeproduksjon og nytenking – og samtidig stikker kjepper i hjulene for grûnderne med å pålegge urimelige krav og restriksjoner. 

Det er dårlig hjort det!