Helt siden september i fjor har vi kunnet følge en såpeopera fra sidelinja med landbruksministeren i hovedrollen. I gjødsel-såpa har Sandra Borch uke etter uke kommet med den ene ulne garantien etter den andre til norske kornbønder.

Men i Nationen 11. mars kunne vi lese det ufattelige ærlige svaret fra Borch: Regjeringen vil ikke komme med økonomiske garantier for at kornbonden skal så mathvete sesongen 2022 fordi «ved subsidiering av gjødsel kunne vi ha risikert at enkelte så seg tjent med å kjøpe gjødsel med sikte på neste sesong, og dermed ha redusert tilgjengeligheten for inneværende sesong». 

Det er nesten så vi ikke kan tro det vi leser. Mener landbruksministeren virkelig at bønder er notoriske kjeltringer?

Hån mot den norske bonde

Med andre ord stoler regjeringen så lite på den norske bonden at den er villig til å risikere matsikkerheten til det norske folk.

Hvis ikke den enkelte kornbonde bærer de galopperende kostnadene på egne skuldre, blir det lite mathvete til høstens brødbakst.

Er dette en test fra regjeringens side for å sjekke om den norske bonden har rent mel i posen og ikke vil sko seg på fellesskapet?

Dette er skremmende holdninger fra ledende myndigheter som har ansvaret for mat på bordet til vanlig folk. Til og med hos det norske forsvaret reduseres beredskapen ved at regjeringens manglende kunnskap om matsikkerhet er som sunket i jorden. 

Svekker forsvarsevnen

Da generalløytnant Robert Mood, som har opplevd konsekvensen av krig og sult på nært hold, forklarer sårbarheten i den globale forsyningssikkerheten til Bondebladet, forstår vi at bonden er forsvarets viktigste strategiske partner.

Uten en velfungerende norsk forsyningskjede med mat, kan vi heller ikke forsvare landet vårt. 

Mood er også bekymret for konsekvensene av krigen i Ukraina. Det fruktbare jordbrukslandet som er rammet av krig, kan i fredstid møte matbehovet til 600 millioner mennesker i verden.

Selv om Ukraina har stoppet eksporten av korn ut året, kan de stå i fare for å måtte importere mat til de som kjemper. 

Landbruk på sotteseng

Dette står i grell kontrast til regjeringens håndtering. Den legger ikke to pinner i kors for å forsørge sin egen lille befolkning på 5,7 millioner nordmenn.

Vi har blitt vant til at verden er vårt spiskammers. Konsekvensene er at deler av det norske landbruket ligger nede med brukket rygg. Etter to år med pandemi har vi ikke lært noen verdens ting.

Mens svenskegrensa var stengt og folk måtte feriere i vårt eget lille land, kunne vi importere det vi hadde hadde behov for, men som vi med letthet kunne produsert selv. 

Ting tar tid

Kampen om korn til vårt daglige brød er over for denne sesongen. Om vi ikke kan importere potet, pasta og ris – kan da 1100 norske potetdyrkere dekke det økte matbehovet til det norske folk på kort tid? Selvfølgelig ikke. 

Om vi ikke kan importere ost, yoghurt og andre mjølkeprodukter – kan da 7000 mjølkebønder dekke økt behov for mat til det norske folk på kort tid? Selvfølgelig ikke. 

For å øke produksjon av potet må frøpotet oppformeres. Det tar minst én sesong. Om behovet etter mjølk blir prekært, tar det rundt to år å produsere ei mjølkeku. 

Historieløse ledere

Den norske bonden er både forsvaret og vanlig folk sin beste venn. Det spiller ingen rolle når de øverste politiske lederne i landet vårt ikke har tillit til de eneste som kan sikre oss mat på bordet.

Konsekvensen blir manglende mat eller ta maten ut av munnen på folk som har lite fra før.  

Det er skremmende mangel på kunnskap om beredskap!