-Vi har stor forståelse for at lavere pris gjør det vanskelig for bonden, sier direktør i TINE råvarer, Eivind Kjuus, til NRK i artikkelen «Bonden Nora taper 50 000 på at prisen på melka endres».

Men TINE forsvarer seg med at de må dekke inn økte dieselkostnader for å hente melka, samtidig som det er færre melkeprodusenter å fordele kostnadene på.

Det betyr at fra 1. januar får bonden 4,40 kroner per liter for å produsere kanskje verdens fineste råvare. Syv øre mindre enn de fikk før jul. 

Kjedene skummer fløten av melka

Hva med de andre økte kostnadene som lesses i fanget på bonden for at kua skal kunne melke, og vi få smør på skiva? Skal bonden ta dem også? Strøm, gjødsel, diesel og kraftfôr. Bare for å nevne noen. 

TINE gjemmer seg selvfølgelig bak et målprissystem som er gått ut på dato for mange år siden. Målprisen på melk, som blir fastsatt gjennom jordbruksoppgjøret hvert år, ble avtalt til 5,55 kroner per liter våren 2021.

Det betyr at høyeste pris på melk fra bonden ikke kan overstige denne summen. Hele hensikten med systemet er å sikre det norske folk næringsrik mat til en fornuftig pris.

Men det var før dagligvarekjedene begynte å spise seg innover i verdikjeden. Før de fylte lommene sine med den norske melkebonden sin verdiskaping.

TINE tier i beste sendetid

Ole Martin Buene, kommunikasjonsdirektør i TINE, understreker til NRK at de er opptatt av at målprisen på melk ikke skal stagnere. Er det derfor de setter ned prisen?

Når utgifter på innsatsfaktorer for å kunne produsere melk dobles, burde Buene forstå at det også må gjenspeile inntektene. 

Fra pandemien startet i 2020 har TINE snart hatt to år på seg til å omskape ord til handling ved å dele kunnskap med både politikere, byråkrater og forbrukere om et system som ikke fungerer.

Da nytter det ikke at ledelsen i TINE, som representerer melkebonden, bruker ord som trist, bekymringsfullt og forståelig når de først har mulighet til å bli nasjonalt kringkastet av NRK.

Det minste vi kunne forventet av en ledelse, som forvalter og markedsfører kanskje Norges viktigste matskatt, er at de forstår at det er melkebøndene som faktisk betaler lønna deres hver eneste måned. Og bonusen! Det burde motivere til handling. 

Bonden og forbrukeren betaler festen

Men det stopper ikke der. Selv om melkebonden tar alle de økte kostnadene, varsler likevel dagligvarekjedene opptil 10 prosent prisøkning på livsviktige næringsmidler fra 1. februar. Hvorfor skal de øke prisene?

Det eneste utlegget dagligvarekjedene har er en høyere strømpris på melkekjøla. Skal vi forbrukere dekke den strømkostnaden også? En direkte konsekvens av en totalt manglende og feilslått energipolitikk fra myndighetene.

Samtidig som melkebønda ikke får hjula til å gå rundt, burde vi forbrukere endelig forstå at vi blir lurt til å betale hele gildet mellom bonde og bord.

Sugerørene ned i lommeboka til både bonden og vanlig folk vil liksom ingen ende ta. Fra et topptungt norsk landbruk, som i 30 år  har vernet om sine egne posisjoner, er det ingen hjelp å få om vi ønsker norsk melk på bordet i framtida. 

Dagens rebus

Derfor er tida kommet for oss forbrukere til å forlange å få vite hvem som stikker av gårde med penga våre. Vi vet at bonden får 4,40 kroner per liter og at vi må betale 20,46 kroner i kassa på super’n. 

Det betyr at de som ikke engang melker en eneste ku kan putte 16,46 kroner i lomma per liter. 

Men hvem er det som stikker av med mellomlegget?