– Maten må bli dyrere, har Kjersti Hoff i Norsk Bonde og Småbrukarlag sagt. Men uansett hvor mye vi betaler for maten så kommer det ikke bonden til gode. I 1998 betalte vi forbrukere 9,87 kr per liter mjølk. I 2021 koster den samme liter’n rundt 19 kroner. Samtidig opplever bonden redusert lønnsomhet.

Det er skremmende å høre at en mjølkebonde fra Høyanger fikk 4,74 kroner per liter i 1992, mens i 2021 får en bonde fra Nord-Fron akkurat den samme prisen.

Det betyr at differansen øker mellom det forbrukeren betaler for mjølka og det bonden får for å produsere den.

Nå vil vi vite hvem som forsyner seg grovt av lommeboka til både bonden og forbrukeren!

Gud er død, og Grue er pensjonist!

Dagligvarebransjen er grådig og kynisk, mener bondestanden. Men i samme båten sitter også en topptung ledelse for norsk landbruk.

Kall den gjerne landbruksadelen – ikke ulikt nikkersadelen i norsk skisport.

De sitter musestille med sugerøret sitt langt ned i bondens lommebok.

Bondeorganisasjonene, samvirkebedriftene og embetsverket har skapt en jordbruksmodell etter produksjon- og tilskuddsmetoden, som det sies at kun Gud og departementsråd Grue forstår.

Embetsmannen Grue er nå pensjonist og de fleste opplever at Gud er vanskelig å få i tale.

Derfor er det ingen som vet hvordan 16,9 milliarder på Statsbudsjettet for 2021, øremerket til norsk landbruk, egentlig blir fordelt. Det er vel også hensikten. 

Et mosegrodd tenkesett

Milliarder av skattebetalernes penger legges på forhandlingsbordet for at den norske bonden skal produsere mat til egen befolkning.

Staten forhandler på vegne av det norske folk med representanter fra Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

Derfor er det kanskje lett for bondeorganisasjonene å tro at Staten er kunden. Er det derfor denne tilskuddstanken har grodd seg helt fast?

Det viser seg åpenbart ikke å være bærekraftig.

Ellers hadde vel ikke to bønder lagt ned gårdsbruket sitt hver eneste dag?

Vi må snu på flisa. Matberedskap til det norske folk vil kreve radikale endringer. Salg og markedsandeler er det som gjelder.

Bonden må endre tenkesett fra tilskudd til salg.

Hva selger bonden?

Bonden selger livsviktige næringsmidler forbrukerne har behov for tre ganger per dag.  

Til fellesskapet og generasjoner som kommer etter oss selger bonden fellesgoder som matjord, utmarksbeite holdt i hevd, biologisk mangfold og kulturlandskap.

Dette har en kostnad.

Lønn, vedlikehold, investeringer og avkastning på investert kapital må med i regnestykket.

Det må bonden heretter tørre å ta seg betalt for.

Hvor skal bonden hente markedsandeler?

Bonden skal ta opp kampen med osteimporten. Mengden ost som importeres tilsvarer 700 mjølkebruk i Norge. Bare i 2019 var veksten på import av ost 756 tonn.

Enorme verdier for både bonden og distriktene forsvinner fordi manglende markedsføring ikke gir forbrukerne kunnskap om norsk ost. 

Mjølkebonden, som i tillegg produserer kjøtt, kan skape seg et marked på norsk sokkel. Arbeidsfolka på norske oljeplattformer spiser ett tonn kjøtt om dagen.

Norsk sokkel er unntatt toll og derfor blir kjøttet importert. En gylden mulighet for den norske bonden til å øke sine markedsandeler med 365 tonn kjøtt i året. 

Men hvem skal betale regninga for markedsføring av norsk ost og prisforskjellen mellom norsk og import kjøtt til norsk sokkel? 

Bonden skal bruke sine egne penger. Penger de allerede har betalt til Omsetningsrådet for å omsette varene de produserer. 

Omsetningsrådet forvalter bondens omsetnings-penger, noe som årlig utgjør over 600 millioner kroner.

«Hovedmålsetjinga til Omsetningsrådet er å få til ei effektiv regulering av marknaden for ulike jordbruksprodukt til lågest mulig kostnader».

Målet er tydelig. Hva skjer i praksis? 

Mange snylter på bonden

Omsetningsrådet overfører årlig rundt 112 millioner kroner til de ulike opplysningskontorene. Opplysningskontoret for mjølk mottok 20,9 millioner i 2019. Hvor mange liter mjølk må bonden selge for den summen?

Eller hva gjør melk.no for å møte osteimporten?

Til og med avlsorganisasjonen Geno går under formålet til Omsetningsrådet. De mottok 6,5 millioner til faglig tiltak i 2019. I 2020 ble sugerøret lengre. Da hentet Geno ut 9,1 millioner kroner.

Er avl plutselig blitt effektiv regulering av bondens råvarer til lave kostnader?

Et bikkjeslagsmål

Akkurat som REMA1000 kutter priser kan bonden finne fram motorsaga og skjære vekk sugerørene en gang for alle.

Kravet er ni kr per liter mjølk – samtidig som forbrukeren ikke skal betale mer enn 19 kroner.

TINE og dagligvarekjedene må derfor slåss om tier’n imellom, samt et nytt forbrukertilskudd de kan forhandle seg fram til. Framtidens jordbruksoppgjør med tre parter kan fort komme til bli brød og sirkus med nasjonale medieoppslag.

Bonden, staten og dagligvarekjedene!

Kjærkomne penger i kommunekassa

Gir vi bonden ni kroner liter’n sikres mat på bordet til det norske folk i framtiden. Også kommunene i distriktene kan juble for en ny vår. Lykkelige bønder, som endelig begynner å tjene penger, kan tilføre friske skattekroner i slunkne kommunekasser i hele vårt lille land.

Takk for Maten!