Mens en tiltakende resistens mot antibiotika nærmer seg kjøkkenbenken vår, tar vi dessverre den eneste sikkerheten vi har for gitt: Mat på bordet. Mat produsert av den norske bonden.

Som en selvfølge griper vi hver morgen mjølka i kjøleskapet uten å ofre en tanke på at mjølka er fri for antibiotikaresistente bakterier. Det er det selvfølgelig noen andre som tar ansvar for.

Folka i første-linja: Bonden, tankbilsjåføren og de på meieriet. Folk, som er villig til å stå opp før sola, ivaretar trygg mat på bordet til deg og meg. Inntil videre. 

Tar bonden for gitt

I flere tiår har fagfolk delt kunnskap om konsekvensene av resistente bakterier.

Vi kan bli friske av kreft, men dø av en infeksjon. Avansert kirurgi kan bli umulig å gjennomføre uten virksomt antibiotika. Med minimal forbruk av antibiotika i husdyrproduksjon er den norske bonden en av de viktigste bidragsyterne for å forebygge resistente bakterier.

Selv mens pandemien herjer, tar ikke myndighetene dette på alvor. Manglende handling viser at de tar for gitt at bonden skal produsere mat til egen befolkning for knapper og glansbilder. Derfor legger to bønder ned matproduksjonen hver eneste dag. Året rundt. 

Mat til å bli sjuk av

Det er helt utenkelig at du og jeg skal jobbe uten en anstendig lønn.

Men bonden kan gå for lut og kaldt vann. Det betyr at vi i framtida kan komme til å mangle mat på bordet.

I tillegg må vi også forberede oss på å bli syke av den maten vi får tak i. Skylda for det uføret vi nå har havnet i er tredelt: Et topptungt norsk landbruk, tre grådige dagligvarekjeder og et Storting som ikke løfter en finger. 

Meler sin egen kake

Samtidig som bønda eier Nortura, TINE, Felleskjøpet og 14 andre samvirkebedrifter har de lite innflytelse som eiere på driften i selskapene.

Samvirkebedriftene har fått lov til å utvikle seg til topptunge virksomheter hvor kulturen er å ivareta sine egne posisjoner med høye lønninger og gullkantede pensjonsavtaler.

Selv om de ikke skaper resultater, tviholder de på posisjonene sine og skyver skylda over på alle andre. Det er enten forbrukerne, politikerne, dagligvarekjedene, WTO-regler eller tollvern som får skylda for at de ikke tjener penger. 

Lever høyt på bonden

Samvirkebedriftene har aldri delt kunnskap om bondens minimale forbruk av antibiotika med oss forbrukere.

De har heller organisert seg under en felles paraply der de kan prate enda mer med hverandre; Norsk landbrukssamvirke.

Høsten 2019 publiserte Norsk landbrukssamvirke en ringvirkningsanalyse for alle de 17 samvirkebedriftene. Innkjøpte konsulenter hadde kommet frem til at Nortura og TINE skapte de største resultatene på hovedkontorene på Løren og på Grønland i Oslo.

En tydeligere bekreftelse på at et topptungt norsk landbruk bruker millioner av kroner på å befeste sine egne posisjoner får du ikke.

Samvirkepampene forstår rett og slett ikke at uten bonden har de selv ingen eksistens.

Sugerøret ned i bondens pengepung

For grådige dagligvarekjeder er et tungrodd, topptungt norsk landbruk en gavepakke.

Selv om det tar rundt to år å produsere en mjølkeku, er det de som selger mjølka (som går ut på dato etter fem dager) som setter premissene for hva bonden skal få betalt for råvarene sine.

I 30 år har kjedene spist seg lenger og lenger inn i lommeboka til bonden, mens norsk landbruk har latt seg sluke uten å yte motstand.

Den velkjente hersketeknikken fra matbaronene, som at vi forbrukere bare vil ha billig mat, er godt forankret på Stortinget som ellers i samfunnet. 

Den dagen vi står der uten mat på bordet kan vi bare skylde på oss sjøl.

Vi tok den norske bonden for gitt!!