I 1992 fikk én mjølkebonde 4,74 kroner per liter mjølk inkludert tilskudd. Snart 30 år etter får bonden knapt noen 10-øringer ekstra. TINE, som er markedsregulerende på mjølk, har sendt inn sitt innspill til årets jordbruksoppgjør. Forslaget er å øke målprisen med åtte – 8 øre. I dag ligger målprisen på 5,47 kroner. Målpris er det markedet skal etterstrebe for å betale bøndene for råvaren. 

Samtidig betaler vi forbrukere mellom 17 og 19 kr liter’n for mjølka i én av de tre største dagligvarekjedene.

Det betyr at de etablerte salgskanalene, som ikke tilbyr annet enn en kjøledisk for bondens råvarer, forsyner seg grådig av lommeboka til både bonden og deg og meg.

Enkelte ting var muligens bedre før!

På begynnelsen av 90-tallet var det godt å være bonde i Norge. Erling Berge drev gården Berge i Høyanger kommune med storslått utsikt over Sognefjorden. Bruket hadde mjølkekvote på 75 472 liter og 70 dekar dyrket mark- hvor fem av dem var leid jord.

Da mjølkekvoten var litt i overkant av gårdens ressursgrunnlag valgte gårdbrukeren å levere rundt 70 000 liter mjølk i året fordelt på 12 årskyr. I årsoppgaven fra TINE i 1992 viser avregningen at Berge fikk 4,74 kroner per liter mjølk inkludert tilskudd. 30 år etter et målprisen ei lita krone høyere. 

Inntekten til Berge i 1992 dekket både vedlikehold og investeringer. Derfor kunne gardbrukeren produsere både trygg mat til Norges befolkning og levere gården i like god eller bedre stand til neste generasjon.

Men i dag har ikke bonden penger igjen til vedlikehold og investeringer, fordi dagligvarekjedene konkurrerer på pris og den prisen betaler bonden.

Hvordan havnet vi i dette uføret?

På midten av 90-tallet tjente dagligvarekjedene penger på varer ut av butikk. Men de ville også ha sin del av kaka på den samme varen inn i butikk. De begynte å bygge sine egne distribusjonslagre. Det betydde kroken på døra for de fleste enkeltstående grossister.

Joh. Johannson, som dengang var en grossist, greide seg med et nødskrik. I 1994 stablet de NorgesGruppen på bena for å ta opp konkurransen med Hakon Gruppen (ICA Norge) og REMA 1000. 

Stille i båten satt både Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, politikere og andre myndigheter uten å ta til ordet overfor en bransje som sakte, men sikkert spiste seg lenger og lenger innover i verdikjeden mat.

På under 25 år sitter i dag to familier i Norge med 70 prosent markedsandel på livsnødvendig næringsmidler til det norske folk. 

NorgesGruppen eies av Johannson familien og Rema 1000 eies av Reitan familien. Disse to familiene eier også BAMA, som har 70 prosent av frukt- og grønt markedet. 

Det betyr at myndighetene i Norge overlater matberedskapen for hele det norske folk på to familier. Vi har aldri hatt adel i Norge, slik som svenskene og danskene.

Vi har til gjengjeld fått to matbaroner.

Hvor lenge skal vi sitte og se på dette?

Den eneste løsningen bondeorganisasjonene har fremmet de siste par 10-årene er at maten må bli dyrere. De bruker gjennomsnittsinntekt som utgangspunkt. Derfor har de kommet frem til at forbrukeren bruker bare 11 prosent av inntekten sin på mat.

Argumentet er til å grine av for aleneforsørgere, minstepensjonister, studenter, aleneboende og helsearbeidere.

Når vi vet at dagligvarebransjen opererer med prosentvise kalkyler blir spørsmålet:

Hvor dyr mener Norges Bondelag og Norsk Bonde- og småbrukarlag at maten skal bli?

Et par ti-øringer til bonden blir fort én krone for oss. Og igjen sitter dagligvarekjedene med den største gevinsten.

Bonden greier ikke lenger å løpe fortere for å produsere enda mer for mindre penger. Derfor måtte også opprøret komme.

#Bondeopprør21 er endelig en realitet. 

For oss, som den konsentrerte matmakta mjølker for én krone her og én krone der hver eneste dag, er det på tide å vise virkelig makt #forbrukermakt