Robert Mood: Vi er verdensmestere i kollektive livsløgner!
-Vi nordmenn lukker øynene for den sårbarheten vi har satt oss i ved å importere mesteparten av den maten vi spiser. Det kan få katastrofale følger, sier generalløytnant Robert Mood.
Dato: 12. desember 2022
Tekst: Mariann Tveter
-Hvis forsyningslinjene holdes åpne kan vi betale oss ut av en framtidig matmangel. Det forutsetter at alle veier, fly, tog, båt og grenseoverganger må være operative 365 dager – 24/7 – for at vi skal få mat på bordet, fortsetter Mood.
-Men det er lov å tenke seg at så ikke er tilfelle. Hva skjer med oss da? En av de høyeste graderte i forsvaret lar spørsmålet henge i lufta.
Snylter på verdens matressurser
Det er vanskelig for deg og meg å forstå konsekvensene av manglende mat. Selv om verden preges av krig og trusler plukker vi fortsatt fra øverste hylle i velfylte matbutikker når vi skal finne ut hva vi har lyst på til middag.
Livsviktige næringsmidler, som er transportert med bil, båt eller fly, gjennom et nett av globale forsyningslinjer. Vi lever på nåde hos verdens spiskammers.
Resultatet er at vi har satt oss i en posisjon hvor vi er helt avhengig av andre land sin evne til å forsørge oss med det daglige brød.
Nekter å se virkeligheten i hvitøyet
På Afrikas Horn er situasjonen annerledes. Rundt 23 millioner mennesker kan være på vei inn i en sultkatastrofe. De er avhengig av hvete fra Europas kornkammer. Men russiske krigsskip blokkerer forsyningslinjene fra Ukraina.
En «seriøs» forstyrrelse velger Mood å kalle krigen i Ukraina.
-Trussel om bruk av atomvåpen var utenkelig for bare noen måneder siden. I dag er den reell. Det viser hvor sårbare vi er uten beredskap og hvor lite tid vi har på å forberede oss når krisen treffer.
Selv om politikerne sin oppgave er å ruste oss for det uforutsigbare, fortsetter de naivt å tro at de globale forsyningslinjene er robuste nok. Hvilket de selvfølgelig ikke er. Systemet er fryktelige sårbart.
Norge – en toppstyrt «familiebedrift»
Forsyning av livsviktige varer og tjenester i samfunnet vårt er med andre ord organisert etter det Mood definerer som «just in time-prinsippet» eller «akkurat i tide».
Vi tar for gitt at maten faller ned på tallerkenen vår hver eneste dag. Det skjer som en konsekvens av det politiske systemet i Norge, påpeker generalløytnanten.
-Politikernes individuelle popularitetskonkurranser går på bekostning av fellesskapet. Stortinget kan ikke lenger kalles folkets tjenere. Derfor er den langsiktige nasjonsbyggingen etter annen verdenskrig en saga blott. I dag bygger vi samfunnet vårt fra toppen og ned.
En liten, sentralisert elite, som har minimal kontakt med folket, er resultatet.
Avfolkning svekker forsvarsevnen
-Mens broer, tunneler og veier åpnes av politikere med hornmusikk og norske flagg, avfolker vi det strategisk viktige Finnmark. Bygder og distrikter går samme vei. Der den eneste muligheten for å produsere mat til Norges befolkning befinner seg. Det betyr at vi er i ferd med å skjære av den spinkle greina vi sitter på. Uten et aktivt norsk landbruk i hele landet vårt reduseres også vår evne til å forsvare oss, framholder Mood.
Det er verdt å lytte til den tidligere soldaten. Han har erfart krig og kriser på nært hold og vet at mat, vann og medisiner kan være avgjørende beredskap.
-Skal vi ruste oss for fremtiden må vi starte med de norske matprodusentene – bonden og fiskeren. Den eneste måten å bygge beredskap på er nedenfra og opp, er siste ord fra Robert Mood denne gangen. Det er store sjanser for at vi får bruk for hans kunnskap og erfaring i nær fremtid.
© Copyright Heimkunnskap
-Hvis forsyningslinjene holdes åpne kan vi betale oss ut av en framtidig matmangel. Det forutsetter at alle veier, fly, tog, båt og grenseoverganger må være operative 365 dager – 24/7 – for at vi skal få mat på bordet, fortsetter Mood.
-Men det er lov å tenke seg at så ikke er tilfelle. Hva skjer med oss da? En av de høyeste graderte i forsvaret lar spørsmålet henge i lufta.
Snylter på verdens matressurser
Det er vanskelig for deg og meg å forstå konsekvensene av manglende mat. Selv om verden preges av krig og trusler plukker vi fortsatt fra øverste hylle i velfylte matbutikker når vi skal finne ut hva vi har lyst på til middag.
Livsviktige næringsmidler, som er transportert med bil, båt eller fly, gjennom et nett av globale forsyningslinjer. Vi lever på nåde hos verdens spiskammers.
Resultatet er at vi har satt oss i en posisjon hvor vi er helt avhengig av andre land sin evne til å forsørge oss med det daglige brød.
Nekter å se virkeligheten i hvitøyet
På Afrikas Horn er situasjonen annerledes. Rundt 23 millioner mennesker kan være på vei inn i en sultkatastrofe. De er avhengig av hvete fra Europas kornkammer. Men russiske krigsskip blokkerer forsyningslinjene fra Ukraina.
En «seriøs» forstyrrelse velger Mood å kalle krigen i Ukraina.
-Trussel om bruk av atomvåpen var utenkelig for bare noen måneder siden. I dag er den reell. Det viser hvor sårbare vi er uten beredskap og hvor lite tid vi har på å forberede oss når krisen treffer.
Selv om politikerne sin oppgave er å ruste oss for det uforutsigbare, fortsetter de naivt å tro at de globale forsyningslinjene er robuste nok. Hvilket de selvfølgelig ikke er. Systemet er fryktelige sårbart.
Norge – en toppstyrt «familiebedrift»
Forsyning av livsviktige varer og tjenester i samfunnet vårt er med andre ord organisert etter det Mood definerer som «just in time-prinsippet» eller «akkurat i tide».
Vi tar for gitt at maten faller ned på tallerkenen vår hver eneste dag. Det skjer som en konsekvens av det politiske systemet i Norge, påpeker generalløytnanten.
-Politikernes individuelle popularitetskonkurranser går på bekostning av fellesskapet. Stortinget kan ikke lenger kalles folkets tjenere. Derfor er den langsiktige nasjonsbyggingen etter annen verdenskrig en saga blott. I dag bygger vi samfunnet vårt fra toppen og ned.
En liten, sentralisert elite, som har minimal kontakt med folket, er resultatet.
Avfolkning svekker forsvarsevnen
-Mens broer, tunneler og veier åpnes av politikere med hornmusikk og norske flagg, avfolker vi det strategisk viktige Finnmark. Bygder og distrikter går samme vei. Der den eneste muligheten for å produsere mat til Norges befolkning befinner seg. Det betyr at vi er i ferd med å skjære av den spinkle greina vi sitter på. Uten et aktivt norsk landbruk i hele landet vårt reduseres også vår evne til å forsvare oss, framholder Mood.
Det er verdt å lytte til den tidligere soldaten. Han har erfart krig og kriser på nært hold og vet at mat, vann og medisiner kan være avgjørende beredskap.
-Skal vi ruste oss for fremtiden må vi starte med de norske matprodusentene – bonden og fiskeren. Den eneste måten å bygge beredskap på er nedenfra og opp, er siste ord fra Robert Mood denne gangen. Det er store sjanser for at vi får bruk for hans kunnskap og erfaring i nær fremtid.
© Copyright Heimkunnskap
206 kommentarer
Legg igjen en kommentar
Få Takk for Maten! rett i innboksen mandag kl. 9
Veldig godt innlegg!
Med dagens tørke i store deler av verden, + krigen i Ukraina behøver Robert Mood sine ord ikke være så langt unna…
To ting som Robert Mood ikke nevner, og det er hvor avhengige vi rike er blitt av strøm og ikke minst internett.
To goder som vi i den rike del av verden tar som en selvfølge, men som over natta lett kan settes ut av spill, (for eksempel ved terror) og det moderne samfunnet slutter da umiddelbart å fungere.
En ting er sikkert, vi går spennende tider i møte!
Veldig bra refleksjoner fra Robert – som vanlig. Politikerne bærer selvsagt ansvaret for sine egne beslutninger, men vi som sulle vært deres faglige rådgivere har også sviket. Vi har i for stor grad latt oss friste til å gi de råd vi trodde politikere og opinion ville ha.
I for liten grad har vi ivaretatt vår faglige integritet og heller latt hensynet til egen karriere fordunkle forskjellen på lydighet og lojalitet.
Vi har da tilgang til sjømat, lever godt på det.
Sjøbrød av tangmel…
Tror ikke du vet hva du snakker om. Mye av sjømaten er importert og vår egen sjømat er i ferd med og forgiftes.
Det som i dag reges som sjmat er oppdrettsfisk.
Mat til denne er fisk eller maten til viltlevende fisk som oppdrettsnæringen soper inn fra verdenshavene. Fisk som kunne vært med i næringskjeden til de fattige land.
Godt sagt – Det er ILLE å ta fra fattige land, for vårt oppdrett !
Mye av vår sjømat blir sent til andre land og blir foredlet og sendt tilbake som import mat
Norske fiskere fisker mat tilsvarende fire middager pr. dag. Men det er hensiktsmessig å glemme for agronasjonalistene i sine trumpistiske argumentasjon. Og din påstand om forgifting er i samme divisjon.
vnlTstzkLJoC
Enn så lenge🌹
Dessverre er også landbruket skyld i en stor del av insektsdød og utryddelse av arter, karbonutslipp og tørke.
Så det er mer av det gamle gode systemet, der folk tok ansvar selv, og dyrket det de kunne på egen jordflekk, og har noen høner, som vil kunne gjøre en forskjell i positiv retning.
Ressursene må også tas bedre vare på. Det er ufattelige mengder matvarer som går til spille hver eneste dag i hver norsk butikk hver by, hvert land.
Uten miljøet er ikke redninga særlig langvarig.
.. er det landbruket i Amerika , Afrika eller i Sør-Europa som er værst i så måte ?
Helt til kysten er minelagt/truet. Tenk litt på det.
Hva mener du? Etter 2.verdens krig?
Treff for det meste alt på «kornet».
Veldig bra betraktning rundt dagens situasjon, som egentleg er trist…
👍🙂
Det er jo også noe som er ekkelt å tenke på: Vi forsyner oss av et globalt matfat der det er for lite mat. Vi har råd til å dyrke mere av vår egen mat. Når vi heller velger å forsyne oss av det globale matfatet fordi vi har råd til det så blir det mindre igjen til noen andre, – som ikke har råd til det.
Det globale matfatet har ikke nok mat til alle. Det er for lite mat til det.
I Norge er vi rike i dobbel forstand. Vi kan fiske og dyrke, men VELGER å forsyne oss av fellesskapets goder.
Resultatet blir at de som har lite får mindre.
Ja her traff han spikeren på hodet. Dette er noe som jeg med flere har snakket mye om de siste årene. Han har rett i alt han skriver og det burde eliten og ikke minst den yngre garden reflektere over, men det haster om vi skal klare å endre noe før det er for sent.
Robert Mood har igjen klart å formidle et perspektiv på vår sårbarhet, på sitt klarsynte vis.
Han skisserer her hvor skremmende lite våre myndigheter og alle oss andre dødelige er bevisste på, mht mat forsyninger, vann, medisiner etc. Hvor farlig lett dette kan settes ut av spill.
Så hva gjør vi, hva gjør dere politiske myndigheter- med et så skremmende scenario som Mood her skisserer??!
Dessverre er også landbruket skyld i en stor del av insektsdød og utryddelse av arter, karbonutslipp og tørke.
Så det er mer av det gamle gode systemet, der folk tok ansvar selv, og dyrket det de kunne på egen jordflekk, og har noen høner, som vil kunne gjøre en forskjell i positiv retning.
Ressursene må også tas bedre vare på. Det er ufattelige mengder matvarer som går til spille hver eneste dag i hver norsk butikk hver by, hvert land.
Uten miljøet er ikke redninga særlig langvarig.
Vi må bedre utnytte de mulighetene som vårt land gir oss. Vi må satse på bonden og jordbrukeren.
Utnytt matjorden, dyrk mat som vokser i vårt klima. Korn, poteter – i alle størrelser. Kål kålrot, nepe, beter, gulerøtter, løk mv. Frukt og bær. Honning. Fisk og andre vekster i vann.
Geit og sau som finner maten sin selv og holder vegetasjonen nede, og også gir oss kjøtt. Høner som gir oss egg. Kyr som gir oss melk, ost og kjøtt.
Vi er rike på muligheter til å dyrke maten vår SELV. Alt dette og mere til kan vi bearbeide her i landet, Hvorfor ser ikke de folkevalgte på disse mulighetene?
Jeg er en eldre kvinne, født under krigen, datter av en gartner. Vi hadde alltid mat på bordet, men ikke ananas, banan, avocado og andre ting som måtte importeres.
Sats på Norge, både i selvberging i matveien, utnyttelse og benyttelse av eget vann og utvikling av mineraler som finnes i eget fjell, sjø og jord.
Og et velfungerende forsvar.
Vi må våkne……
Godt å lese dette
👍Helt riktig
Viktige refleksjoner – er født i 1950… Tenker tilbake på hva vi hadde av mat på bordet den gangen……. I fht i dag. Et enkelt hushold med mat dyrket i nærheten. I sesonger fikk vi ikke tak ulike produkter…. MEN VI OVRRLEVDE.
wEYMRmPxa
Blir kvalm av dette, han har rett, men hva hjelper det om bare noen tenker slik. Vi er bortskjemte i Norge.
Vi valgte en gal og uforstandig politisk retning, vi ga avkall på oss selv og vår naturlige overlevelses evne, vi trodde vi gikk for en mer moderne og menneskelig verden, ved å fjerne det meste vi er/var i besittelse av, ved hjelp av en BLIND PÅFØRT TRO på politikers avgjørelser.Det meste av sunn fornuft, og vår medfødte evne til å overleve, forsvant nok for et par generasjoner tilbake. Den sosialistiske trangen til å styre over individet tok helt overhånd, inntok alle sentrale enheter, undervisning, helse, hva vi burde mene hva vi helst burde ytre oss om. Med stor tolmodighet har de gått til verks. (de forandret vårt tankesett ved å starte prosessen under» fotsålene våre») Så her står vi i dag , fratatt vår naturlige menneskerett, og er villige ofre som mener at en liten statsenhet har ALL RETT over oss, vi mente de ble valgt forde vi er blitt «dopet» til å tro at de vet best, og vi forventer at denne lille klanen vil ta vare på oss, slik våre forfedre gjorde. denne lille klanen er ikke i stand til å verne verken FOLK ELLER LAND.
Til alle som tror vi er avhengige av importert mat: 2021 ble tidenes beste år for norsk sjømateksport. Totalt eksporterte Norge 3,1 millioner tonn sjømat til en verdi av 120,8 milliarder kroner i fjor. Det er rekord i både volum og verdi og tilsvarer 42 millioner måltider hver eneste dag – året rundt. – 2021 ble nok et eventyrlig eksportår for norsk sjømat. – artikkel fra 5. jan. 2022
Skulle den tid komme, da vi ikke får importert mat, så kan du være sikker på om det er opp til oss om vi vil eksportere kraft. Norge har nok vannkraft til eget bruk, og vi har i tillegg gass og olje.
Så, nei. Jeg er ikke enig med Mood. Menigheten her inne er nok mer opptatt av at norske bønder skal sitte godt i det, og ha ennå mer makt. Alle burde være mer opptatt av hva som er viktig, og best for folk og land.
Da må jeg spørre hvor foret til oppdretten kommer fra?
Godt spørsmål. Vi fisker opp altfor mye.
Og fra fattige land, med store båter.
Så finner ikke de med småbåter fisk – VÅR FEIL !
Umoralsk !
FY !
:-
Du har et poeng med fiskeri i mange utenlandske farvann.
Men dersom du mener at Havforskningsinstituttet er seriøst, er norske fiskebestander bærekraftig forvaltet.
Villfiskfangsten tilsvarer fire middager pr. dag. Oppdrett er unødvendig for at Norge fortsatt skal være selvforsynt med mat.
Vi kan ikkje ete verken el. kraft, gass eller olje, så maten blir fremdeles einast næringa vi kan leve av
Det er riktig at Norge produserer mye fisk, men Mood viser til et scenario hvor internasjonal handel og transport ikke fungerer, f.eks. pga krig, bruk av atomvåpen etc. Da vil vi ikke kunne importere soya til oppdrettsfisk, og fiskeflåten vil pga drivstoff, manglende deler, GPS etc kanskje ikke kunne fungere. Mood har helt rett, – de fleste av oss ville aldri la være å forsikre huset. Det burde være like naturlig for staten å sikre landetets forsyning av mat i form av kornlager m.v. I løpet av noen få år har vi opplevd endringer i vår hverdag som vi aldri hadde drømt om for 3 år siden; Corona, krig med atomvåpentrussek i Europa, El og dieselbiler hinsides, tørke i Europa m.v.
Er det lenger noen som tror at alt blir som før?
Tror du det blir enkelt å få tilgang til fiskefeltene i en krigssituasjon?
Eller at det alltid vil være mulig å importere foret til oppdrettsfisken?
Eller at vi klarer oss uten et oppegående landbruk?
Store deler av oppdrettsforet er importert så når den importen stoppar er det ikkje lenge det er mat derifrå. Vi må nok dyrke det meste vi treng sjølve, også kornet til matmjølet, og kraftforet til dyra for å få større avdrått derifrå. Likevel vil det vere smalhals i mange år, før vi har fått opp mat-produksjonen til det som er rimeleg å dyrke i Norge.
Stein Øyen, hvor mye produksjon og eksport av sjømat ville det bli hvis:
(1) soyaen og annen fiskefor uteblir;
(2) drivstoff til oppdrettsanlegg og fiskefartøyer uteblir (Norge har mye olje, men ingen raffineri);
(3) drivstoff til lastebilparken uteblir?
Så f.eks. oljeraffineriet på Mongstad eksisterer ikke??? 😳 Tull.
Mongstad produserer 3 ganger norges forbruk av bensin, men kun 6% går til innenlands forbruk. 94% importeres. Det gjør oss sårbare etter at Slagentangen ble nedlagt.
Vi har latt oss bli bestjålet av de mest grunnleggende menneskeverdier, selvstendig, rasjonell tenknig og ser stort sett ikke lenger enn til vår egen nesetipp. På den positive siden kan vi nå se at det dukker opp flere og flere i folket som TØR å ytre egne tanker og refleksjoner over tidens tilstand. den største gruppen av folket blir FORET med ensidigehet om det meste, ikke minst når det gjelder klima. Synd at sosialdemokratiet fikk så kort levetid.En klok og forståelig gjennomgang av tidens tilstand ble gjort av Robert Mood. Hvorfor er det ingen politiker som resonerer på lignende vis, har de solgt vettet ,forstanden og SJELA si?
Uten diesel stopper landbruket like fort. Og kunstgjødsel? Yara er en av Europas største kjøpere av gass. Og en god nyhet: Moderne kilenøter fanger svære mengder makrell, kun robåt er nødvending for fangstingen.
Det er riktig at for til oppdrett er avhengig av import og de samme logistikksystemer. Det jobbes med å utvikle nye løsninger med nasjonal produksjon av for til oppdrett.
Internasjonale systemer for handel har gjort oss og verden mer sårbare ift katastrofer av forskjellig slag
Norsk landbruk er ikke til for norske bønder. Norsk landbruksproduksjon har samfunnsnytte på mange plan som Mood beskriver.
Eks Finnmark. Skal vi hevde suverenitet må Finnmark brukes til næringsvirksomhet som fiske, land, turisme, reindrift og industri. Folk må ha jobber å gå til. En aktiv politikk må til.
Mvh
Per Odd Gjestvang
God artikkel!!!
Utmarksbeite er fortsatt en viktig ressurs, men krav om effektivitet til melk- og kjøttproduksjon har resultert i at dyra står mer innendørs, spiser mer kraftfôr basert på importerte råvarer, og mindre gras fra naturlige beiteområder i fjellet. Seterdrifta avvikles gradvis og kulturlandskapet gror igjen. Det paradoksale er at samtidig som energirikt gras i høgfjellet står ubrukt, hogges regnskog i Brasil ned for å gi plass til dyrking av soya. Råvarer som i neste omgang transporteres over Atlanteren for bruk i den norske landbruksnæringa. Hvordan utviklingen slår ut i et miljøregnskap, hører vi mindre om.
Når det gjelder dyrefôr generelt og oppdrettsnæringa spesielt, er det greit å minne om hvor skjørt og sårbart logistikksystemet er. Jeg har forstått det slik at rundt 90 % av fôret til oppdrettsnæringa importeres fra andre land. Da containerskipet «Ever Given» i mars 2021 satte seg fast i Suezkanalen, stoppet all skipstrafikk i en av verdens travleste handelsruter opp. Krig og konflikt har tidligere blokkert Suezkanalen, og det kan skje igjen. Det kan i verste fall bety bråstopp for oppdrettsnæringa.
Min oppfatning er at mange nordmenn gladelig betaler noen kroner ekstra for kiloen med kjøtt eller fisk, hvis de får en garanti for at dyrene har gått på beite i høgfjellet om sommeren. Eller at fisken kommer fra rene norske høgfjellsvatn. En ressurs som vi hører lite om. Fjellauren vokser opp på naturlig føde – i sitt eget tempo – uten antibiotika eller andre tilsetningsstoff – som i oppdrettsnæringa.
I boka «Fiskevatn utenfor allfarveg» som kom ut før jul gikk jeg litt tilbake i historia og så på fisken fra høgfjellet sin betydning for innlands-Norge. Fisken var tidligere en viktig del av eksistensgrunnlaget vårt.
Som eksempel nevnes fjellbygda Skåbu. Der var det et eventyrlig fiske før reguleringa av Vinstra vassdraget tok til. Fisking var god attåtnæring og sikker bi-inntekt for mange i Skåbu. Flere båtlag var i sving og fire ulike bedrifter i Skåbu tok imot fisk for videreforedling og salg. Råvarene fra fjellet skapte mange arbeidsplasser.
Eksempelet er ikke enestående. Naturressursene ble ofra for landets vekst og velstand. Fisk som matressurs ble kraftig svekket som følge av kraftutbyggingene. Ned-tapping av kraftmagasinene, med tilhørende lav vannstand er en trussel for mat-grunnlaget til fisken. Marflo, skjoldkreps og andre innsekter lever på grunt vatn og ofte i regulert sone. Med dagens kraftpriser tar man lite hensyn til slike forhold.
I en lengre krisesituasjon, må vi kanskje legge om og produsere større andel av maten sjøl. Beredskap handler om planlegging. Å forberede seg på det uforutsette, og forvalte de ressursene en har på best mulig måte, både før, under og etter en eventuell krise. Matsikkerhet er en del av beredskapen vår. Å «reparere» gode fiskevatn er en tidkrevende prosess.
Fisken fra den norske fjellheimen vil på ingen måte løse mat-problemene i en krisesituasjon, men den kan i framtida få større betydningen enn den har i dag. Som stuttreist, rein og trygg mat.
Gerhardsen-generasjon av politikere så samfunnet som helhet. Når Gahr-Støre og Barth-Eide vender nesen mot Brussel, vender de samtidig ryggen til distrikts Norge. Bokstavelig talt.
Virkelig en flott oppdatering over innlandsfisken, men for å få brukt denne ressusjen bør vel flere folk flytte tilbake til bygdenei innlandet, og ellers rundt om i vårt langstrakte land..
Fint med fjellfisk. Men det er nok bare promiller i forhold til villfisk i saltvann.
Mange takk for denne gode teksten, Morten Wangen.
Punkter i agenda 2030 hopper de lett over.
Et meget godt innlegg. Dette er noe jeg har sagt lenge.
Håper artikkelen får stor utbredelse.
Dette var ord just in time. Men hadde berre politikere/ rådgivere tatt notis av det mens dei bygger luftslott. Eg er glad for at eg lesa innlegget fleire gongar.
Hver gang noen noen er uenige i politiske beslutninger, kritiserer de «politikerne», som om alle mener det samme. Det er selvfølgelig tøv.
Så lenge jeg kan huske har FrP og Høyre forklart oss at vi ikke trenger norsk landbruk. «Vi kan jo bare importere maten vi spiser», sier de, «og dessuten trenger vi arbeidskraften til bøndene andre steder».
Men beredskap ska’rem ha.
Da vi fikk kjøpt et hus var det bare renvasket fjell og det hadde vært svært lite å gjøre, men siden jeg vokste opp under krigen med Tyskland visste jeg at det var godt å kunne dyrke litt mat selv.Jeg har kjøptplantebenker og satt på fjellet og fylt dem med jord. Der dyrker jeg poteter og litt av andre ting som kan brukes til mat. I år har jeg satt en del jotdbærstiklinger som jeg håper det kan bli litt på neste år. Jeg har en god del svårsj, grønnkål , salat har jeg hatt i hele sommer, og nå har jeg også egne poteter. Jeg er 88 år nå og det er vel begrenset hvor mye jeg klarer framover hvis jeg får lov til å leve, men jeg tror det er sundt for helsa og arbeide med Guds skaperverk og i tillegg får man mindre matutgifter. Så lykke til og dyrk din egen mat.
Det er sikkert mye sant i det som Robert Mood skriver, men jeg er en dame som er 85 år. Helt fra jeg var liten, og ikke ville spise opp maten min, sa min mor alltid til meg—- tenk på de sultne barna i Afrika.
Det er så rart at ikke verden har kommet videre.
I kroner og øre importerer Norge mye matvarer. Om vi tar bort luksusvarene er Ikke importen spesielt stor. Mye av arealene som benyttes til å produsere dyrefôr kan enkelt benyttes til å produsere matkorn. Det er er bare å gjødsle litt mer. Ikke samme kvalitet? Nei, men sjølberging er det. Planer for omlegging bør være en del av våre beredskapsplaner. Kanskje de allerede er det?
For meg er livsløgnen at vi i Norge tror at vi kan fortsette å leve våre luksusliv mens verden sulter. En forsmak på hva vi har i vente opplever vi nå i energisektoren. Matvarene har også begynt å stige, tror noen at de kommer til å synke igjen? Ikke jeg.
Taķk Robert for at du tydelig gjør alvoret i dagens situasjon.
For meg viser du oss alle at samhold og solidaritet er en viktig fremtidsrettet og nødvendig del av fordelings politikken.
Takk igjen Robert.
Datostempling er ein uting! Kor mykje fullt brukbar mat blir kasta pga den! La lukte- og smaksansen bestemma om maten er etande!
aAntzNUk
QuqUsPhO
BkfLESVZsPJOcx
IAZEaXWJwNrUKbz
oyzHwduADtbY
jvJZexqLtzgdns
MNvlKCSHpZheRJ
GKNWVTzgjpr
FqsvhgrSNIlBGwVM
CUPcxhFNnYMZpDk
NQeyviCPUszFj
SgvlHBRxXuek
bkztBoWuF
iWzjquXwm
QPWHdmgz
PEUACQVtjcXqxfi
neCdqsHxVaPXyKUO
anNTMusdhK
jFIGLBNDsqRhza
aEnucehFmN
tElzyYNMOUbLnQp
XnWkJSVcgtaQY
ymZSlANHnOYIWbVs
YPHDSUmza
nFBJEaLufeTcdsQ
wUCtrWVOKP
vekOVTZymhaYuF
UqdGFKBpWXuIDVSL
mTYlkcNiFyMrUSgo
WDUkyEgQZ
kjeApYvxln
EgIawbByrkovjpZR
picKUIxRyrzjJ
gNQdbqurUHwA
amAINMyD
FHybTeUPmifEZl
QTYaMwIBdplbn
AEUvGotqwSH
GYMSbFELTBalk
BzkXPxpM
xzeDrgdJ
fqwQstdALeBcS
fBaGmgChHS
omHjzbDPZnrAaGKi
CUfrKSWeRAXJk
eIpdQKAlGFZ
tmpkzwXlPn
HaeqILOvNB
tECbIiSFL
KMhcAnIORgD
sJWbUEmnDfut
JQEFjadcmegfsi
bvgwUCGoLlzIpsn
zarDTZxQtKWkEH
FVdhNbiBl
ehfXMFPtY
vRuAYyOIJxmhzaFN
fpUhAeOqQr
PGdVnItZ
bNMBLKYeJQgqDdnF
GsMjgPWViXD
shNkZeovDurqKz
vBxLQVZRcJkyjD
owdsqWBxOCSrhXH
yOTnHkVYotmQB
ETZyeupLXrRGm
DsMGTvuLSEHXyl
DzgKYouf
JMAlOWvBojsrFaR
XKfTxPLZ
MqZSbpKarDzyI
iJfVnlqt
CIZuRtyQqFdpHm
GjMZuIkENw
dgfrxLGMFjmXuDec
kjVFQbTwYhoGcu
DwxhuPCcvUsJl
eaiVynvdKElWPBhO
LqzbvmyUI
opKwTBszHA
qzOLxuWD
GvYEVLmqTwt
OpCKovQWZLlsab
FVOYLmQT
auURFkZbeYJj
ahZqFKAkR
mQOdqpKDJWZrtb
xqHJsnSa
cItiVAsJ
OgVHAMLD
nGAeZKJy
tkQbuwYAhOnDzyB
exvUzwJjBcZm
YuXJisOhxApkwbn
lCWhgTELzeKtcb
RCsnmNhcEpFLUM
ynhGmspjMor
zndCbUDyPhmJ
OTJyAVjlB
khMbFuoXdqSvZD
KQSrdEFO
iFsGEzwAoYx
bmqWkzNP
vpBQhurCNdw
LvYakXwmPnIGg
JmBAUNuDREn
FBfRjCPHrb
VIrgdBenMXYCQ
aqAztYQdkw
HnoBuLND
xwpirgmvLIKbFQ
yrBHcOZFUNIjAJ
LComytNHrnbTez
xqVpAotRcMiQLngK
owAEejdC
hjDeOSXxboMdEg
reqUAJufLtZQzh
xedENmfjSbYt
JNcxORTFovB
GasUpeyNotMmrKA
eLNCHWpvSGTbng
LMrKtlGbBm
mFflkpjoRqH
guIPXZROGEf
kWoMKfgrZxp
FTnVQpfZOkgb
WFRaoKxrSNbJ
BSgGDwsvP
cAxEXFfaK
wVROidmJcTrXh
hLtScnaAZPDQwd
mLQKgWlHNBcAba
DMglUnSftGiRHkzQ
crPjSQhaXDmkxUAB
dWTkvhFLmCuO
EwpbZSUOdnuqN
xOCGPpEViUIXJNw
KgfuQGNBvj
dQBwimeJb
ipwmTgSjJ
YtEvHuQGFnLV
WTVhKiOHM
dEhUzOYtGCwmLlD
CunPfHWQYBtoga
lxWmCSyavrs
wEndZpyfMivWXa
vtkcrRnXgZlLpMWy
FTHyDYLEe
cQXsoWkVABNHef