Samfunnsdebatt

Mens eksporten av fersk sjømat i verdensklasse har utviklet seg til et industrieventyr, er virkeligheten for Pernille et frossent tilbud. Råvarer, som er tint, fryst, tint og fryst igjen på en foredlingsreise jorda rundt, havner til slutt på middagsbordet i de tusen hjem.

I takt med manglende tilgjengelighet forvitrer også kunnskapen om sjømaten sin betydning for kosthold, klima og beredskap. Frosne, halvfabrikerte råvarer, som aldri kan skape sjømatglede, er blitt oppvekstvilkårene i verdens niende største fiskerinasjon.

Likevel lurer Helsedirektoratet og næringen selv på hvorfor Pernille spiser mindre og mindre fisk.

Gevinstene står jo i kø

Helsegevinstene for Pernille er udiskutable. Kostholdsrådene fra Helsedirektoratet er av den grunn krystallklare. Mer fisk på tallerkenen kan gi Pernille omega-3, vitamin D, B12 og Selen i én og samme middagsporsjon. Det «hvite gullet» kunne i tillegg avverget den alarmerende jodmangelen i befolkningen?

Hvordan kan Helsedirektoratet forvente motivasjon til handling, når fiskerinasjonen Norge tilbyr morgendagens verdiskapere Kapteins fylte eller fiskepinner fra en frysedisk?

Klimasmart blått kosthold

Klimagevinstene fra «blått» kosthold er vanskelig å få frem i den polariserte debatten om «hva vi skal spise». Vårt samlede utslipp avhenger til slutt av hva hver og en av oss velger å legge på tallerkenen.

Pernille, som har fått klimatrusselen inn med morsmelka, har utviklet sitt eget personlige miljøregnskap. To til tre middager i uka med fersk hyse, brosme, lyr, lysing, steinbit, sei eller laks kunne skapt et betydelig mindre fotavtrykk i regnskapet hennes.

Men Pernille, som har lite kunnskap om hva verdens niende største fiskerinasjon har å by på, kan vanskelig hente ut klimagevinstene.

Beredskapsgevinsten av eksporteventyret er forsyningssikkerhet for mat på bordet i usikre tider. Selv om Pernille vokser opp i et trygt hjørne av verden, er optimismen etter den kalde krigen definitivt over. Vi ruster ikke lenger ned. Vi ruster opp. Globaliseringen er på retur. Kompliserte forsyningslinjer av livsviktige behov er desto mer sårbart.

Med største selvfølgelighet tar norsk landbruk eierskap og markedsfører seg selv som eneste løsning for produksjon av mat til folket i en urolig tid.

Hva med de 40 millioner porsjoner fisk vi daglig sender ut av landet vårt?

Det viser seg at myndighetene ikke har en beredskapsplan for omstilling av sjømatproduksjon fra eksport til innenlandsk konsum. Ansvarlige for nasjonalt beredskap vet rett og slett ikke hvordan de skal få fisken fra fjord til norske middagsbord om vi opplever forsyningskriser.

Sin egen beredskapsminister

Desto viktigere blir det at Pernille tar ansvar for egen beredskap, og spiser fersk fisk hver uke. Det vi kjøper i dag, blir distribuert i morgen.

Det minste Pernille kan forvente er at myndighetene og fiskerinæringen tar ansvar for at fersk sjømat i verdensklasse er tilgjengelig også for henne.

Pernille må få kjøpt fisken.