De høye herrer i Brüssel sitter nå og klør seg i hue mens de vurderer om Norges nasjonalplagg, bunaden, bør svartelistes. De har nemlig funnet ut at ull ikke bare er klimafiendtlig. Ull er også en klimaversting.

Kan vi ikke like så godt legge ned hele naturen en gang for alle, slik at den ikke gjør mer ugagn?

Mulig tanken er god

Den globale produksjonen av klær og sko står for hele åtte prosent av verdens klimagassutslipp. Det betyr at utslipp fra tekstilbransjen er mer enn fly- og sjøtrafikken til sammen.

Derfor har EU tatt initiativ til en merkeordning – Product Environmental Footprint (PEF). Hensikten er sikkert å gjøre det enkelt for oss forbrukere. Det betyr at merking av tekstiler skal bidra til at vi kan ta kloke valg om fotavtrykket vi etterlater oss ved kjøp av klær og sko.

Men hele ordningen står og faller med om byråkratene, som har ansvaret for PEF i EU, innehar nok kunnskap og riktig kompetanse, noe som kan bidra til å redusere utslippene. 

Slitesterk til tusen

De fleste er enige om at forbruket i verden må ned. Vi må forbruke mindre og det vi bruker må vare lenger.

Men når en bunad i norsk ull sannsynligvis vil bli merket med klimafiendtlig, mens en bunad i polyester får toppscore, blir hele ordningen direkte latterlig.

Syntetiske fibre har en nedbrytningstid på 30-40 år. I tillegg etterlater det seg microplast i naturen. Til forskjell kan ull nedbrytes biologisk på rundt ett halvt år.

Dessuten er det umulig å slite ut en bunad. Den følger deg hele livet. Har byråkratene i Brüssel tenkt på det?

Utmarksbeite er undervurdert

Om ambisjonen er å kutte utslipp må vi i mye større grad spille på lag med naturen. Forbruk av mat, klær, sko og møbler må skapes av det vi kan høste.

Derfor kan vi ikke skille på verdikjeden mat og tekstil, som det kan virke som EU er i ferd med å gjøre.

Konsekvensene vil bli alvorlige for oss i Norge. I og med at klimaendringene ikke er forutsigbare, må vi sikre oss for det uforutsigbare. Da handler det ikke bare om å kutte utslipp. Det dreier seg like mye om å finne løsninger for å binde CO2.

Målet bør derfor være å utnytte mer av de fornybare, naturgitte ressurser Norge har mer enn nok av. Gras er en god kandidat. Forskning viser da også at utmarksbeite holdt i hevd binder mer CO2 enn om beitet står urørt. 

Ikke tull med ull

Drøvtyggere produserer ikke bare kjøtt og mjølk. Sau, geit og ku som beiter, bidrar også til biologisk mangfold. Det betyr gode levevilkår for biene, som til gjengjeld pollinerer 30 prosent av matplantene vi spiser.

I tillegg får du ull og skinn som rein bonus.

Det er ikke uten grunn at ull har lange tradisjoner i denne kalde steinrøysa langt mot nord. Ulla fra den norske sauen kjennetegnes som glansfull og spenstig, og egner seg ypperlig til mellom – og ytterklær.

Ulla holder fuktigheten ute og varmen inne. Den er til og med brannhemmende, slitesterk og kan vaskes sjeldnere. Og rosina i pølsa: Ull kan gjenbrukes. 

I lomma på tekstil-lobbyen

Men pampene i EU har valgt å lytte til de globale produsentene og deres interesseorganisasjoner – de som produserer volum av klær og sko til en billig penge.

For dem vil det å bytte til andre tekstiler, som folk kan kjøpe sjeldnere, bety en drastisk reduksjon av inntektene. 

Hvor dum går det an å bli?

Argumentet fra EU for at bunaden blir merka som klimaversting, er at sauen slipper ut metan.

Konsekvensene av at mennesker med makt, men med total mangel på kunnskap, tar beslutningene, betyr at utslippene øker.

Fjerner du sauen fra de norske utmarksbeitene, gror landet til og muligheten for å binde CO2 reduseres. Til og med matsikkerheten til folka i Norge reduseres. 

Det er rett og slett så dumt at det er nesten ikke til å tro!! 

Er det Dagros som står for tur neste gang byråkratene i Brüssel har lite å bestille? Hun fiser og raper jo enda mer enn den vesle sauen. De franske eksklusive Louis Vuitton-veskene, som er håndsydd av norske kuskinn, kan da overta tronen som klimaversting.   

Heldigvis stemte jeg nei til EU!