De har kranglet i 28 år!

Konkurransen har skapt krangling, beskyldninger og rettssaker i norsk meierisektor i snart tre tiår. Like lenge har Sveits gjort det stikk motsatte. Er det derfor sveitserne har lykkes med å bygge sterke merkevarer?

Dato: 22. august 2022

Tekst: Mariann Tveter

Foto: Tor Lindseth

Da Stortinget i 1994 besluttet å avskaffe monopolet til TINE i norsk meierisektor, startet krangelen om mjølka. I stedet for å skape økt etterspørsel etter «kanskje verdens fineste mjølk» har TINE og de andre konkurrentene i meierisektoren heller valgt å bruke tida på klagesaker og gjensidige beskyldninger.

Dette har resultert i mye god advokatmat og full sysselsetting av byråkratiet og rettsapparatet. 

Går over bekken etter mjølk

Konfliktene har handlet om tilgang på mjølk, pris og fordelene TINE har som markedsregulator. Konkurransen om rammebetingelser og tilskudd er viktigere enn kostnadseffektiv foredling og produktutvikling for å møte økt etterspørsel fra forbrukerne i et marked i endring.

Etter snart tre tiår med konflikter taler resultatene for seg selv.

På 20 år har 20 000 norske mjølkebønder stengt fjøsdøra for godt. Samtidig importerer vi råvarer av mjølk tilsvarende 150 millioner liter hvert eneste år!

Sveits så lyset

Sveits gjennomførte også endringer i 1994. De startet med en folkeavstemning om fremtiden til sveitsisk landbruk.

Beslutningen ble grunnlovsfestet.

De stakk fingeren i jorda og bestemte seg for å produsere mat av det Sveits er skapt for å produsere. Graslandet Sveits besluttet derfor å bli konkurransedyktig på ost.

Høykostlandet Sveits har lagt stein for stein fra 1990-tallet. Det betyr at de har klart å bygge opp en etterspurt merkevare langt utenfor sine egne landegrenser.  

Ost er ikke bare ost

Ringvirkningene har ikke uteblitt. Osteproduksjon bidrar til klingende sveitsiske mynt i kassa for flere enn bonden. Den sveitsiske kua, som friserer kulturlandskapet, frister turister fra hele verden.

Her hjemme har konsekvensene av kranglinga i meierisektoren skapt utsikt til villniss og kratt.

Sveits, som heller ikke kan konkurrere på pris, eksporterer likevel 20 prosent av sin egen mjølkeproduksjon til land i EU. Til forskjell fra ku-landet Norge hvor importen øker hvert eneste år.

Det viser at Sveits har lykkes særdeles godt med å fortelle hvorfor kvalitetsosten fra alpelandet nødvendigvis må koste mer enn vanlig «gummiost».  

Halvfull eller halvtom?

Etter at verdens handelsorganisasjon (WTO), som både Norge og Sveits er medlem av, besluttet å avskaffe eksportstøtten fra 1. januar 2020 har Sveits forberedt seg med de mulighetene verktøykassa til WTO gir.

Sveits har for lengst innsett hvor viktig osteproduksjon er for landets verdiskapning. Her hjemme valgte selvfølgelig TINE, i samarbeid med Norges Bondelag, heller å konsentrere seg om begrensningene framfor å se mulighetene. 

-Tine har vurdert ulike muligheter for eksport uten støtte, og konkludert med at eksport av Jarlsberg i dagens markedssituasjon ikke på noen måte vil være lønnsomt, sa daværende styreleder Trond Reierstad i TINE i børsmeldingen i juni 2016. 

Norsk Jarlsberg på irsk mjølk

Til orientering var eksportstøtten til Jarlsbergosten på 200 millioner kroner årlig eller 35 kroner per år per nordmann.

Da eksportstøtten forsvant fant TINE ut at det var mer lønnsomt å bygge en ny fabrikk i Irland. Der skulle TINE produsere sin Jarlsberg. På irsk mjølk!

Det gikk under radaren for folk flest at 100 millioner liter norsk mjølk ble borte med et pennestrøk. 

Uten mål og mening

Sveits har skapt et oste-eventyr. Nettopp fordi de har hatt tydelig mål og planer med landets matproduksjon. Matberedskap er like viktig. Årlig betaler innbyggerne 120 kroner hver for å opprettholde fire måneders matberedskap. På grunn av krig og kriser trapper fjellandet opp beredskapen til seks måneder.

Oljelandet Norge har ikke hatt matberedskap på 20 år. Norge har ikke noen planer med matproduksjonen. Derfor når vi heller ingen mål.  

Liste lang som et vondt år

Skulle tro TINE og Norges Bondelag var bondens beste venn.

Men neida!

Kulturen i den topptunge landbruksledelsen er tuftet på posisjoner og produksjonstenkning. Derfor orker de også å krangla i ti-år etter ti-år. Konsekvensene og ringvirkningene er alvorlige. Distrikter frarøves verdiskaping. Bygder legges ned. Kommuner taper næringsinntekt. Kulturlandskapet gror igjen. Bier kommer på rødlista. Og i stedet for å binde mer CO2 økes utslippene. Den absolutt største trusselen er likevel redusert matsikkerhet til deg og meg. 

Alt dette fordi norsk meierisektor verken har evnen til å samarbeide eller kunnskap om hvordan de skal fortelle hvorfor norsk mjølk kanskje er verdens fineste!

Hvor lenge skal vi akseptere at de bruker skattepengene våre på å krangle?

© Copyright Heimkunnskap

Da Stortinget i 1994 besluttet å avskaffe monopolet til TINE i norsk meierisektor, startet krangelen om mjølka. I stedet for å skape økt etterspørsel etter «kanskje verdens fineste mjølk» har TINE og de andre konkurrentene i meierisektoren heller valgt å bruke tida på klagesaker og gjensidige beskyldninger.

Dette har resultert i mye god advokatmat og full sysselsetting av byråkratiet og rettsapparatet. 

Går over bekken etter mjølk

Konfliktene har handlet om tilgang på mjølk, pris og fordelene TINE har som markedsregulator. Konkurransen om rammebetingelser og tilskudd er viktigere enn kostnadseffektiv foredling og produktutvikling for å møte økt etterspørsel fra forbrukerne i et marked i endring.

Etter snart tre tiår med konflikter taler resultatene for seg selv.

På 20 år har 20 000 norske mjølkebønder stengt fjøsdøra for godt. Samtidig importerer vi råvarer av mjølk tilsvarende 150 millioner liter hvert eneste år!

Sveits så lyset

Sveits gjennomførte også endringer i 1994. De startet med en folkeavstemning om fremtiden til sveitsisk landbruk.

Beslutningen ble grunnlovsfestet.

De stakk fingeren i jorda og bestemte seg for å produsere mat av det Sveits er skapt for å produsere. Graslandet Sveits besluttet derfor å bli konkurransedyktig på ost.

Høykostlandet Sveits har lagt stein for stein fra 1990-tallet. Det betyr at de har klart å bygge opp en etterspurt merkevare langt utenfor sine egne landegrenser.  

Ost er ikke bare ost

Ringvirkningene har ikke uteblitt. Osteproduksjon bidrar til klingende sveitsiske mynt i kassa for flere enn bonden. Den sveitsiske kua, som friserer kulturlandskapet, frister turister fra hele verden.

Her hjemme har konsekvensene av kranglinga i meierisektoren skapt utsikt til villniss og kratt.

Sveits, som heller ikke kan konkurrere på pris, eksporterer likevel 20 prosent av sin egen mjølkeproduksjon til land i EU. Til forskjell fra ku-landet Norge hvor importen øker hvert eneste år.

Det viser at Sveits har lykkes særdeles godt med å fortelle hvorfor kvalitetsosten fra alpelandet nødvendigvis må koste mer enn vanlig «gummiost».  

Halvfull eller halvtom?

Etter at verdens handelsorganisasjon (WTO), som både Norge og Sveits er medlem av, besluttet å avskaffe eksportstøtten fra 1. januar 2020 har Sveits forberedt seg med de mulighetene verktøykassa til WTO gir.

Sveits har for lengst innsett hvor viktig osteproduksjon er for landets verdiskapning. Her hjemme valgte selvfølgelig TINE, i samarbeid med Norges Bondelag, heller å konsentrere seg om begrensningene framfor å se mulighetene. 

-Tine har vurdert ulike muligheter for eksport uten støtte, og konkludert med at eksport av Jarlsberg i dagens markedssituasjon ikke på noen måte vil være lønnsomt, sa daværende styreleder Trond Reierstad i TINE i børsmeldingen i juni 2016. 

Norsk Jarlsberg på irsk mjølk

Til orientering var eksportstøtten til Jarlsbergosten på 200 millioner kroner årlig eller 35 kroner per år per nordmann.

Da eksportstøtten forsvant fant TINE ut at det var mer lønnsomt å bygge en ny fabrikk i Irland. Der skulle TINE produsere sin Jarlsberg. På irsk mjølk!

Det gikk under radaren for folk flest at 100 millioner liter norsk mjølk ble borte med et pennestrøk. 

Uten mål og mening

Sveits har skapt et oste-eventyr. Nettopp fordi de har hatt tydelig mål og planer med landets matproduksjon. Matberedskap er like viktig. Årlig betaler innbyggerne 120 kroner hver for å opprettholde fire måneders matberedskap. På grunn av krig og kriser trapper fjellandet opp beredskapen til seks måneder.

Oljelandet Norge har ikke hatt matberedskap på 20 år. Norge har ikke noen planer med matproduksjonen. Derfor når vi heller ingen mål.  

Liste lang som et vondt år

Skulle tro TINE og Norges Bondelag var bondens beste venn.

Men neida!

Kulturen i den topptunge landbruksledelsen er tuftet på posisjoner og produksjonstenkning. Derfor orker de også å krangla i ti-år etter ti-år. Konsekvensene og ringvirkningene er alvorlige. Distrikter frarøves verdiskaping. Bygder legges ned. Kommuner taper næringsinntekt. Kulturlandskapet gror igjen. Bier kommer på rødlista. Og i stedet for å binde mer CO2 økes utslippene. Den absolutt største trusselen er likevel redusert matsikkerhet til deg og meg. 

Alt dette fordi norsk meierisektor verken har evnen til å samarbeide eller kunnskap om hvordan de skal fortelle hvorfor norsk mjølk kanskje er verdens fineste!

Hvor lenge skal vi akseptere at de bruker skattepengene våre på å krangle?

© Copyright Heimkunnskap

12 kommentarer

  1. Sissel Witthøft Ekeroth på 22. august 2022 kl 08:34

    Jeg ante ikke at Norge må importere melk. Selv bruker jeg kun helmelk. Nå lurer jeg på om
    Q- melk også blir importert? Den smaker anderledes enn Tine helmelk og har bedre holdbarhet.
    Blir Jarlsbergosten vi får kjøpt her i Norge også produsert i Irland?

    • Mariann Tveter på 22. august 2022 kl 08:52

      Norge importerer melke-råvarer som blant annet ost for tilsvarende 150 millioner liter melk årlig. All melk på kartong er norskprodusert. Også den fra Q. Jarlsberg i Norge er produsert i Norge.

    • Arnt Inge Engum på 22. august 2022 kl 11:27

      De hverken bruker eller krangler om skattepenger. Det er KUN interne penger i melk-/meierisektoren. Ikke EN skattekrone.
      Så frem til den siste setningen var dette en interresant artikkel.

      • Maria C de Winter. på 22. august 2022 kl 13:06

        Indirekt bøndene sine penger da om det er kun intern.. 😒

      • Rita Bjelland Larsen på 22. august 2022 kl 14:45

        Er ikke subsidiene de mottar fra våre skattepenger

      • Mariann Tveter på 22. august 2022 kl 16:32

        Ikke én eneste skattekrone? Uten overføring av årlig «tilskudd» over statsbudsjettet til den norske mjølkebonden fra norske skattebetalere kan vel heller ikke TINE drifte butikken?

  2. Bjarne Frank Nygård på 22. august 2022 kl 11:15

    Tine i Elnesvågen i Hustadvika kommune produserer Jarlsberg for det norske markedet .

    • Bjørn Amund Kraabøl på 22. august 2022 kl 14:55

      Meierisektoren mottar noe subsidier som kan kalles det offentliges penger…. Hvorfor fikser ikke meieriene å lager flere typer ost? Det kunne godt an å hatt linjer for små skalaproduksjon vel?

    • Torkil Bakken på 23. august 2022 kl 00:30

      De 450 og 700gramspakkene du kjøper i butikken produseres på Verdal og på Jæren.

      • Torkil Bakken på 23. august 2022 kl 00:43

        Kommentaren over var til innlegget fra B. F. Nygård.

  3. Tom-Even på 22. august 2022 kl 18:30

    No bør det vel nemnes at de i Sveits har produksjontilskudd på ost, eit tilskudd som skal utjemne prisen på sveitsisk mjølk, so meieria får likere produksjonsvilkår med EU. I Norge bruker vi PU til samme formål men her er det da drikkemjølk som subsidierer ost, og ikkje statsbudsjettet slik som i Sveits. Og sjølv om Sveits eksporterer mykje ost, so er importen på meierivarer fra EU større enn eksporten til EU. EU har stor tollfri kvote på ost og meierivarer til Norge, noko som gjør det gunstig å eksportere til Norge, eit land der folket har stor betalingsevne. Da Tine monopolet falt, var begrunnelsen at vi måtte ha norsk konkurranse, fordi import ikkje var reell konkurranse, importen var lav. Men siden den gang har importen skutt i været, med hjelp fra norske politikere som stadig auker dei tollfrie kvotene. Da er det urimelig at ein skal fortsette å finansiere konkurranse med avgift på drikkemjølk, ja for det blir og finansiert gjennom PU. So den øydeleggende krangelen du skriver om som hemmer norsk meieriproduksjon er stort sett skapt av norske politikere, og ikkje av meierisektoren.

  4. Christer på 24. august 2022 kl 12:55

    Forstår ikke helt hvorfor Sveits blir trukket frem som et eksempel her, all den tid landet importerer mer ost (76k tonn/år) enn de eksporterer (68k tonn/år)?

Legg igjen en kommentar




Få Takk for Maten! rett i innboksen mandag kl. 9

Ukas innhold

Ukas råvarer

Ukas norske råvarer i sesong

Les mer
Ukas spørsmål

Coop svarer på ukas spørsmål!

Les mer
34k følgere

Uventet resultat!

Les mer